Da vi sykla Flandern..

Klar til avmarsj i mørket, men like blid!

Jeg har skrevet om dette rittet før, men forhindrer det at jeg kan gjøre det en gang til? Jeg mener, dersom man lever ut fra en livsforståelse som tilsier at hver eneste dag er lik, hver uke kommer og går i samme mønster, året består av en lik sekvens av måneder gjennom fire årstider uten variasjon, så er det lett til å komme til en slik konklusjon.
Det som gjør at jeg velger å skrive om Flandern i år er at du og jeg vet at hver dag byr på variasjon, hver uke er litt annerledes og at årene som går alltid byr på nye overraskelser.

Ieper 4 april 2010:
Klokken er 0500. Jeg har akkurat stått opp. I rommet ved siden av kan jeg høre en svak romstering. Det er Ståle som har stått opp. Vi er i ferd med å starte på en lang dag. Vi skal sykle Flandern. For Ståle er det første gang, mens jeg vet hvilken djevelskap som vi skal møte. Ute er det mørkt, men i lyset fra gatelysene ser jeg at det er tørt ute. Jeg trekker et lettelsens sukk. Det er meldt masse regn i dag, men så lenge man kan kjøre seg varm før regnet kommer er det håp!

Ståle Murud

Vi går stille ut av huset og over gaten til Marc. Marc er kasserer og road captain for laget vi skal sykle med: Moltenis.
Klubben, som er laget som en hyllest til Eddi Merckxs sitt gamle lag fra 70-tallet, har som målsetning å sykle rittet med en snittfart på 32 km/t. Intet mer, intet mindre.

Frokosten består av kaffe, hvit brød, rundstykker og ikke minst Nutella! Ingenting gir meg så lyst til å sykle som Nutella! Jeg er klar!

Klokken er 0600. Klubben er samlet og vi ruller ut av byen i stummende mørke. Nok en gang skal jeg på opplevelsen av å kunne se dagen komme sakte men sikkert fra sykkelsetet. Morgenen byr på dramatiske farger etter hvert som solen kommer og dagen åpenbarer de flate grønne jordene i Vest-Flandern.
Morgenen byr også på punkteringer! Klubben setter ny personlig rekord i punkteringer med 7 punkteringer de første 40 kilometerne! Det blir mye venting. Mye venting som benyttes til å "preparere" Ståle på det som venter, samt å fornye gamle bekjentskaper med Jan, Alain, Steve og alle disse fantastiske syklistene som velger å ta med seg to polarvesen på tur.

Den som venter på noe godt....

Fellesnevneren er at vi elsker syklingen. Vi elsker lyden av kjeder som gnager mot krank og kassett, den varme følelsen av svette i panna etter noen kilometer, slitet, farten og samholdet. Vi er syklister. Hvor vi kommer fra spiller mindre rolle. Syklingen drar oss sammen og i samme retning.

Etter to timer har vi syklet fire mil. Det er ca 20 mil igjen. Med dette tempoet kommer vi til å være fremme i Merbeeke en gang rundt midnatt!
Heldigvis slutter uflaksen og vi kan kjøre på.

Årets løype har en bakke mindre enn i fjor, men all galskapen er puttet inn i de siste 9 milene. 15 mil med oppvarming og deretter starter karusellen. Og regnet.
Det spruter ned når vi nærmer oss første brosteinspartiet og vi blir advart mot at dette kan bli vanskelig. Ståle blir fulgt tett av Marc, mens jeg som har erfaring får greie meg selv.
Vet du noe om statistikken vedrørende skader i arbeidslivet? Kort sagt kan man si det slik at det er de erfarne medarbeiderne som skader seg på arbeidsplassen. De blir uforsiktige og tar ikke de nødvendige sikkerhetsforanstaltninger. Derfor blir de skadet. Så også her. Bakhjulet mitt slipper over brosteinen og jeg er på vei ned. Jeg bommer på en port og går på hodet inn i en hekk. Griseflaks! Ikke en skramme hverken på sykkel eller rytter. Bare å sette seg på igjen med. En erfaring rikere og med enda mer respekt for verdens hardeste endagsritt.

De siste ni milene består av 8 brosteinspartier og 14 bakker.
Som vanlig avsluttes de med Muur Kapelmuur og Bosberg.
Før den tid kommer de som perler på en snor Oude Kwaremont, Patersberg og Koppenberg. De to siste blir beskrevet av Tom Boonen på følgende måte: "De har flydd inn med et helikopter med brostein og bare droppet dem i bakken."
Vi kom oss opp. Noen gikk, andre syklet. Opplevelsen av å sykle Koppenberg under våte forhold, med publikum jublende når man kom opp er fantastisk!


250 km med sykling dreier seg om oppturer og nedturer. Fysisk og psykisk.
Etter hver kom vi bort fra våre Flamske venner og syklet alene inn mot Muur.

Den episke Muur Kapelmuur. Ingen bakke på 1000m har en sånn magi på meg. Regnet pøset ned og foran meg ser jeg bare brostein. Jeg forbanner meg på at jeg skal opp uten å gå av sykkelen. Jeg sitter langt bak på setet og trykker meg opp ett tråkk av gangen. Den amerikanske syklisten på heldempet Trek som kjørte sikk-sakk for å komme opp får høre både at han er sønn av noen og hvilket dyr som han stammer direkte fra.
Det er ikke vakkert, men for meg er det viktigere å komme meg opp enn å være diplomatisk. Han skvetter til side, gliser mot meg. Han har tydeligvis forstått tegningen. Jeg kommer opp i år også. Det er bare en bakke igjen. Bosberg.

På toppen av Bosberg ser jeg et kjent ansikt. Det er Marc!!! Inne i ølteltet på toppen av Bosberg står en gjeng med forfrossne syklister. De har ventet på oss i tjue minutter. Disse herlige karene har ventet på oss!!

Sammen kjører vi de siste 12 km inn mot mål. Vi kjører mot den blågule buen som markere mållinjen. Vi har kjørt Flandern Rundt!
Vannet renner ned fra himmelen. Det blir ikke noen øl i denne omgang. Vi smiler til hverandre og triller mot bilene som skal bringe oss hjem. Som vi reiste ut for nesten 11 timer siden, skal vi også reise tilbake.

Sammen.