I kveld er det siste kvelden jeg skal glede meg til å se Kurt Asle Arvesen sykle et proffesjonelt sykkelritt.
Fra i morgen av skal jeg bruke tiden min på å fortsette å glede meg over sykling, men jeg kommer aldre til å tenke på mannen med det gode humøret, med den råeste leggmusklaturen og det store talentet. Det kommer jeg til å savne.
Det er slik når det nærmer seg slutten at man bruker tid til å tenke tilbake på hva man har opplevd.
Jeg husker en høstdag i 1997. Jeg hadde akkurat begynt som syklist i den nette alder av 29 år. Jeg hadde vært ute på en to timers sykkeltur i marka, og oppdaget tilfeldigvis at det var sykling på TV. U-23 VM.
Jeg visste ikke så mye om sykling den gangen. Prinsippene i idretten er heldigvis enkelt; Første mann til mål vinner. Denne lørdagen var det en gul drakt (hva tenkte egentlig NCF angående drakt på den tiden??) som kom først i mål og jeg husker jeg ropte til min daværende samboer at "Det var en nordmann som vant!".
På samme måte som mitt samboerskap utviklet seg til et ekteskap, utviklet Kurt Asles karriere seg til en fullblods profesjonellkarriere. I takt med min interesse for sykling vokste også min beundring for asfaltens gladiatorer. Til min overraskelse kjørte jeg i 2000 (tror jeg) ritt mot Kurt Asle. Han var på å plass i Ålesund og vant Ålesundsrittet. Det var første gang jeg fikk tatt ham i hånden og takket for rittet. Jeg passet selvfølgelig på å ikke nevne at jeg ble kjørt av tidlig og endte i felt nr. 2.
Neste møtet var i Salzburg i VM 2006. Da fikk jeg også treffe den fantastiske gjengen som har fulgt Kurt Asle i tykt og tynt. En veldig god innsats og en hyggelig middag etter rittet gjorde at min respekt for rytteren og mennesket økte.
Vi var på plass igjen i VM i 2008 i Varese. Humøret var fortsatt godt, men resultatet var dårligere (han brøt). Festen var uansett en høydare, selv om det var håpløsst å få tak i en taxi!
I år var vi i København, og nok en gang viste du din kjørestyrke og din klokskap. Ble ikke noe fest på meg denne gang, men jeg er sikker på at du ble skikkelig feiret også denne gangen.
Kurt Asles utvikling har på mange måter fulgt utviklingen av norsk sykkelsport. Han har vokst fra en anonym tilværelse til å bli en av våre høyst elskede utøvere. Litt på grunn av sine seire, men kanskje i like stor grad fordi han reiser seg etter en smell.
Han har også gitt hjelperytteren et ansikt. Denne sykkelsliteren som man ikke ser på toppen av pallen, men som tjener sine penger på å hjelpe andre frem til seier. Han har gitt oss forståelse av sykkel som en lagidrett på en måte som ingen andre har vært i stand til. Nå vet vi hva en Roadcaptain er, og hvorfor han er så viktig for laget. Nå vet vi hvorfor en syklist kan tjene millioner av kroner, selv om han sjelden eller aldri vinner et ritt. Han er den som legger til rette for de andre. Han er den uttrettelige midtbanesliteren i fotball som er best uten ball, men som innimellom kjører en tunnell på motpartens stjerner.
Han har alltid gitt alt, og i morgen skal han gjøre det for siste gang på sykkelen.
I morgen skal jeg sitte foran tv'en med min sykkeldrakt som du signerte for meg i Salzburg. Den har ikke vært vasket siden, og den skal ikke vaskes heller. I morgen skal den fredes og henges på veggen på loftet. Det gjøres i respekt for en fantastisk idrettsutøver, en smart leder og en trivelig kar.
Du har vist oss hva som er mulig.
Nå er det bare for oss andre å nå våre små mål, reise oss når vi får en smell, og til slutt flire litt av oss selv. Slik du har lært oss.
Takk skal du ha :-)
