Ronde Van Vlanderen

Denne historien startet egentlig med en visjon. Visjonen er å sykle opp Gerardsbergen, svinge inn til høyre opp en bratt bakke med brosteinsunderlag.

Deretter til venstre bort et flatt parti før det stiger bratt opp til høyre. Midt i svingen ser man en menneskemasse. Det lukter øl, svette og stekte grillpølser. Til venstre åpenbarere det seg et lite kapell. Jeg kniper igjen øynene og bruker de siste kreftene jeg har og drar meg opp forbi kapellet. Jeg har akkurat syklet ”De Muur”, eller nærmere bestemt Muur-Kapelmuur.

28 september 2008:
Jeg befinner meg i Varese. Det er søndag og det er Vm i sykling. Om noen timer skal Ballan bli verdensmester. Helen og jeg står i løypa og ser rittet. I løpet av dagen kommer det tre herremenn bort. De representerer Thorfriends fra Ieper i Flandern (sjekk www.thorfriends.be).
De er glade i nordmenn. En øl tar en annen og snart er vi bestekamerater hele gjengen. Vi skryter av hverandres land, og har det gøy. Ballan blir mester, og vi reiser hjem igjen.
To måneder etter kommer en e-post. Var det ikke slik at jeg hadde ytret meg om at jeg gjerne ville sykle Flanderen Rundt? Dersom jeg hadde lyst til det var det et støtteapparat klart til meg, og jeg skulle få bo hjemme hos Dieter. Hvilken unik mulighet! Jeg sa ja.

3 april 2009 Ieper:
Lagmøte med kaptein for Mollenti’s Marc. Vi er hjemme i huset til min utmerkede vert, Dieter Boury.
Planene er klar. Vi kjører ut fra Ieper med sykkel kl. 0600. Vi skal kjøre 35 km nordover og komme inn på løypa etter 20 km i Lichtervelde.
Han er klart bekymret over min fysiske form. Jeg er bekymret for at han sitter og pirker meg i låret og smiler. Det viser seg at jeg har bestått en test.
Marc Ameloot er kaptein for det lokale sykkellaget som har tatt sitt navn etter Eddy Mercxs legendariske lag fra 60 og 70 tallet. Det viser seg å være en artig mix av spennende mennesker som varierer fra å være tidligere Kermeseryttere til lidenskapelige sykkelfans som også liker å sykle. Det er en flott gjeng. Kl 0615 kjører vi fra Ieper i stummende mørke. Vi har med følgebil som buffer mot trafikken bakfra og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Visjonen skal materialiseres. Jeg skal kjøre De Ronde!

Hva er De Ronde?
Dersom du kan forestille deg 17 mai, sankthansaften og Holmenkollsøndagen på en gang så er du i ferd med å få et bilde av hva dette sykkelrittet betyr i Flandern. Legg merke til at det betyr mest i Flandern, og ikke i Belgia.
Belgia er et splittet land der Walloniere og Flandere ikke har noe til felles annet enn at de er to regioner av det samme landet. De har ikke samme språk, de har ikke samme interesser og de er dypt mistenksomme overfor hverandre. I alle fall når de spissformulerer.
Likevel er Belgia diplomatiet og samlingens land. En av mine tidligere sjefer sa at dersom det var et land selskapet vårt ikke lyktes pga kulturelle problemer, så sendte han alltid et team med Belgiere for å løse det. Det var ingen som hadde slike gode kulturelle antenner, sa han.

De Ronde er et sykkelritt som kan fremstå som paranoid i sin natur. De første 135 km er det tilnærmet paddeflatt og lettsyklet. Det er aldri kjedelig fordi det er mange små byer, malplasserte trafikkøyer og mange andre interessante måter å prøve å ta livet av en syklist på. Man skal ha øynene med seg når man sykler RVV.
Etter 135 km skifter RVV natur. Fra å være en mild og hyggelig tante, skifter den natur til å bli en sadistisk leirkommandant fra andre verdenskrig. Det er ikke måte på hvor mye galskap RVV er i ferd med å slippe løs på oss.

Det første varselet du får er to brostenspartier. Det siste, Materstrasse er 2,8km med slak motbakke. Det er tungt, det rister og hamrer. Når du kommer ut av et slikt parti og slipper styret, så skyter lyn ut i fingerspissene.
Deretter begynner den første av 16 Hellingen, eller bakker.
Den første, Molenberg er smal og med til dels svært dårlig brosten. Det som gjør at de fleste kommer opp er at den er relativt kort og man er relativt frisk i beina.
Den neste er Wolvenberg, bratt men asfalt hele veien. Oude Kwaremont er lengst med bra brosten og ikke spesielt bratt.


Så begynner alvoret:
De to neste klatringene er Patersberg og Koppenberg. Dette er de to mest brutale stigningene og det er vanligvis her sprekkene oppstår i proffrittet. Sprekkene oppstår helt klart i turrittet også. Sprekker i knær og albuer når de treffer brosteinene, etter at de ikke kommer lenger opp i bakken.

Patersberg er kort men brutalt bratt. Snitt på 13% og maks på 20,3%, og en forsmak på Koppenberg som har en maks på 22%. Det er selvfølgelig på brostein.
Dette er første delmål. Disse to stigningene må bestiges uten å sette bein i bakken. Dersom jeg skal greie målet om å komme meg gjennom RVV uten å sette for i bakken må disse veggene bestiges. Og det er vegger. Det er som å sykle rett inn i en vegg. En vegg med brostein.
Jeg kjører rolig inn i bakken og ønsker en av Mollteni’s lykke til. Han er på sin fjerde gjennomføring og har aldri syklet alle stigningene. Vi gjør det sammen. Vi jobber oss oppover. Har rompa på setet og trykker oppover. Jeg reiser meg opp, og kjenner at bakhjulet glipper. Jeg flytter rompa litt lenger bak. Jeg holder meg nå fast i bukken mens jeg presser beina rundt for harde livet. Patsberg går greitt. Midt i det bratteste partiet i Koppenberg ramler en lang tysker i bakken og blir liggenede å vri seg. Han greier ikke å løse ut av pedalene. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, men plutselig er jeg forbi ham. På det samme stedet som Cancellara kjørte i filler kjedet, overlever jeg Koppenberg.
Average Joe – Superman 1-0!!

På toppen venter jeg spent på min venn fra Ieper, og han har greidd det. Vi gliser til hverandre i en tverrkulturell forståelse av måloppnåelse. Brødre.

Steenbeekdries er som en nedoverbakke å regne med sine magre 7%, og Taienberg er lang men ikke spesielt vanskelig ettersom brosteinen er veldig bra (de burde snakke med disse entreprenørene slik at de kunne ta seg av resten av brosteinspartiene også).
Neste parti er Eikenberg som er lang (1 km), og nå begynner man å merke at man har kjørt 18 mil. Herfra er det overlevelse som gjelder for undertegnede.
Varentberg er asfalt og føles nå svært tøff selv om den ikke er spesielt bratt.
Leberg og Berendries er grusomt bratt, men heldigvis asfalt.
Valkenberg er en human stigning, men nå er det slutt for meg. Jeg har spist for lite og drukket for lite. Jeg har forstått det, jeg har begynt å tvinge i meg næring. Jeg har 202 km i beina, og det er på tide å dra frem moralen. Den er faktisk ræva, men jeg kommer meg opp.
De syv kilometrene til Tenbosse er gull verdt og jeg er i stand til å kjøre skikkelig opp den og påfølgende Eikenmolen.
Det gjenstår ti kilometer med transport. Ti kilometer til å reflektere over visjonen. På toppen av en lang bakke ligger et lite kapell. Det lukter øl, svette og stekte grillpølser.

Plutselig starter bakken. Muur-Kapelmuur står oppgitt som 475 meter lang, men først skal Gerardsbergen forseres. Den er ikke spesielt bratt, men det er brostein. 500 meter med brostein. Jeg bestemmer meg tidlig for å ikke sykle hardt inn i bakken. Dette skal jeg nyte!

Det svinger krapt til høyre, og Muur-Kapelmuur starter.
For de som så rittet på søndag 5 april, så stakk Stijn Devolder i denne bakken. Han fikk 100 meter avstand på de siste 250 meterne av denne bakken. Det nesten 20% stigning på det bratteste og brostein hele veien. Jeg bryter meg opp på 39-25 utveksling og unngår fallende Belgiere. Det flater litt ut og så er det opp til høyre. Foran meg står en stor folkemengde. Det er røyk i mot. Jeg lukker øynene for å få konsentrere meg om luktene. Pølser, øl og min egen svettelukt. Jeg åpner øynene og til venstre ser jeg kapellet. Jeg kjenner at jeg er sliten og jeg blir emosjonell. Dette er et stort øyeblikk.

Marc Almoot, kapteinen på Molteni's sa: Muur er ikke en "helling", det er et monument for sykling.
Han har rett. Det er et monument i dobbel forstand. Muur-Kapelmuur betyr mer for folket i Flandern enn Eidsvollbygningen betyr for oss her i Norge. Muur-Kapelmuur er et monument.
Rittet er ikke over, men for meg er det mentalt over. Jeg gliser når jeg kjører ned fra De Muur. Jeg har besteget et Mount Everest i Belgia!

Siste stigningen er en formalitet, men Bosberg er en viktig stigning. Ikke veldig bratt, men den kommer etter 230 km. Den er tøff, spesielt når jeg er mentalt ferdig med rittet.
På toppen ser jeg Dag Otto Lauritzen med hjelmkamera. Jeg sier hei, og får ”hei” tilbake. Supert! Jeg gruser Dag Otto Lauritzen i RVV! At han sikkert startet senere enn meg, har liten betydning. Min fantasi lever, og jeg suger på karamellen.

Epilog:
Resten av turen inne er slak utforbakke. Jeg har mistet laget mitt. The Mollteni’s har stoppet og regruppert. Støttemedlemmet fra Norge har ikke fått med seg dette, så når jeg slenger min BMC SLX01 over målstreken så er jeg først over mål. Slår gutta på hjemmebane. Manglende respekt. Bare en ting å gjøre. ”Jeg spanderer første runde, karer”! Den manglende respekten er glemt. Ølet i Belgia er godt. Veldig godt.