Da vi sykla Flandern..

Klar til avmarsj i mørket, men like blid!

Jeg har skrevet om dette rittet før, men forhindrer det at jeg kan gjøre det en gang til? Jeg mener, dersom man lever ut fra en livsforståelse som tilsier at hver eneste dag er lik, hver uke kommer og går i samme mønster, året består av en lik sekvens av måneder gjennom fire årstider uten variasjon, så er det lett til å komme til en slik konklusjon.
Det som gjør at jeg velger å skrive om Flandern i år er at du og jeg vet at hver dag byr på variasjon, hver uke er litt annerledes og at årene som går alltid byr på nye overraskelser.

Ieper 4 april 2010:
Klokken er 0500. Jeg har akkurat stått opp. I rommet ved siden av kan jeg høre en svak romstering. Det er Ståle som har stått opp. Vi er i ferd med å starte på en lang dag. Vi skal sykle Flandern. For Ståle er det første gang, mens jeg vet hvilken djevelskap som vi skal møte. Ute er det mørkt, men i lyset fra gatelysene ser jeg at det er tørt ute. Jeg trekker et lettelsens sukk. Det er meldt masse regn i dag, men så lenge man kan kjøre seg varm før regnet kommer er det håp!

Ståle Murud

Vi går stille ut av huset og over gaten til Marc. Marc er kasserer og road captain for laget vi skal sykle med: Moltenis.
Klubben, som er laget som en hyllest til Eddi Merckxs sitt gamle lag fra 70-tallet, har som målsetning å sykle rittet med en snittfart på 32 km/t. Intet mer, intet mindre.

Frokosten består av kaffe, hvit brød, rundstykker og ikke minst Nutella! Ingenting gir meg så lyst til å sykle som Nutella! Jeg er klar!

Klokken er 0600. Klubben er samlet og vi ruller ut av byen i stummende mørke. Nok en gang skal jeg på opplevelsen av å kunne se dagen komme sakte men sikkert fra sykkelsetet. Morgenen byr på dramatiske farger etter hvert som solen kommer og dagen åpenbarer de flate grønne jordene i Vest-Flandern.
Morgenen byr også på punkteringer! Klubben setter ny personlig rekord i punkteringer med 7 punkteringer de første 40 kilometerne! Det blir mye venting. Mye venting som benyttes til å "preparere" Ståle på det som venter, samt å fornye gamle bekjentskaper med Jan, Alain, Steve og alle disse fantastiske syklistene som velger å ta med seg to polarvesen på tur.

Den som venter på noe godt....

Fellesnevneren er at vi elsker syklingen. Vi elsker lyden av kjeder som gnager mot krank og kassett, den varme følelsen av svette i panna etter noen kilometer, slitet, farten og samholdet. Vi er syklister. Hvor vi kommer fra spiller mindre rolle. Syklingen drar oss sammen og i samme retning.

Etter to timer har vi syklet fire mil. Det er ca 20 mil igjen. Med dette tempoet kommer vi til å være fremme i Merbeeke en gang rundt midnatt!
Heldigvis slutter uflaksen og vi kan kjøre på.

Årets løype har en bakke mindre enn i fjor, men all galskapen er puttet inn i de siste 9 milene. 15 mil med oppvarming og deretter starter karusellen. Og regnet.
Det spruter ned når vi nærmer oss første brosteinspartiet og vi blir advart mot at dette kan bli vanskelig. Ståle blir fulgt tett av Marc, mens jeg som har erfaring får greie meg selv.
Vet du noe om statistikken vedrørende skader i arbeidslivet? Kort sagt kan man si det slik at det er de erfarne medarbeiderne som skader seg på arbeidsplassen. De blir uforsiktige og tar ikke de nødvendige sikkerhetsforanstaltninger. Derfor blir de skadet. Så også her. Bakhjulet mitt slipper over brosteinen og jeg er på vei ned. Jeg bommer på en port og går på hodet inn i en hekk. Griseflaks! Ikke en skramme hverken på sykkel eller rytter. Bare å sette seg på igjen med. En erfaring rikere og med enda mer respekt for verdens hardeste endagsritt.

De siste ni milene består av 8 brosteinspartier og 14 bakker.
Som vanlig avsluttes de med Muur Kapelmuur og Bosberg.
Før den tid kommer de som perler på en snor Oude Kwaremont, Patersberg og Koppenberg. De to siste blir beskrevet av Tom Boonen på følgende måte: "De har flydd inn med et helikopter med brostein og bare droppet dem i bakken."
Vi kom oss opp. Noen gikk, andre syklet. Opplevelsen av å sykle Koppenberg under våte forhold, med publikum jublende når man kom opp er fantastisk!


250 km med sykling dreier seg om oppturer og nedturer. Fysisk og psykisk.
Etter hver kom vi bort fra våre Flamske venner og syklet alene inn mot Muur.

Den episke Muur Kapelmuur. Ingen bakke på 1000m har en sånn magi på meg. Regnet pøset ned og foran meg ser jeg bare brostein. Jeg forbanner meg på at jeg skal opp uten å gå av sykkelen. Jeg sitter langt bak på setet og trykker meg opp ett tråkk av gangen. Den amerikanske syklisten på heldempet Trek som kjørte sikk-sakk for å komme opp får høre både at han er sønn av noen og hvilket dyr som han stammer direkte fra.
Det er ikke vakkert, men for meg er det viktigere å komme meg opp enn å være diplomatisk. Han skvetter til side, gliser mot meg. Han har tydeligvis forstått tegningen. Jeg kommer opp i år også. Det er bare en bakke igjen. Bosberg.

På toppen av Bosberg ser jeg et kjent ansikt. Det er Marc!!! Inne i ølteltet på toppen av Bosberg står en gjeng med forfrossne syklister. De har ventet på oss i tjue minutter. Disse herlige karene har ventet på oss!!

Sammen kjører vi de siste 12 km inn mot mål. Vi kjører mot den blågule buen som markere mållinjen. Vi har kjørt Flandern Rundt!
Vannet renner ned fra himmelen. Det blir ikke noen øl i denne omgang. Vi smiler til hverandre og triller mot bilene som skal bringe oss hjem. Som vi reiste ut for nesten 11 timer siden, skal vi også reise tilbake.

Sammen.

Ronde Van Vlanderen 2010: Flandern Revisited (del 1)

(Bilder tatt av Dieter Boury, der ikke annet er nevnt)

"Du kjørte Flandern du. Hvordan var det egentlig?"

Spørsmålet kom mange ganger til meg etter at jeg kjørte RVV i fjor.
Ståle Murud var mer interessert enn de fleste. " Skal du nedover i år?".
Jeg hadde egentlig ikke tenkt på det, men det lå en tendens til en utfordring i spørsmålet fra Ståle. "Tja, jeg vet ikke. Skal du bli med?" svarte jeg.
"Ja!". Svaret kom overraskende kontant. "Jeg blir med jeg".

Og dermed var det avgjort. To kjekke karer på vei mot eventyret, og for min del var det på an igjen.

Jeg tok umiddelbart kontakt med mine venner i Ieper, fikk bekreftet at det var senger ledig, at Thorfriends.be skulle nok en gang arrangere busstur Flandern rundt for å se proffrittet, og at de fantastiske karene i Molteni's nok en gang var klar til å ta med seg to nordmenn med begrenset antall kilometer i beina rundt det som proffene beskriver som "verdens hardeste en-dagsritt".

Med avgang fra Gardermoen kl 0645 og ankomst i Brussel før kl. 1000, hadde vi god tid til å rekke tog til Ieper.
Vi ble hentet på stasjonen, og traktert med dagens første biff med frites før klokke var 1200. Powerlunch ble umiddelbart innført som et nytt begrep!

Etter lunch var det på tide med omvisning, og starten på omvisningen var i Kemmelberg, og stedet der Edvald rykket i fjorårets Gent-Wevelgem ble inspisert ned til den minste brostein. Det er ganske betegnende for det vi bli med på dagen etter, og ikke minst det landet vi har kommet til, at det et stor stolthet rundt deres bakker.

Etter sightseeing var det tilbake til Ieper og foreta utdeling av give-aways, mellom annet fra Interspons. Interspons var så flotte at vi fikk med oss noen trøyer og caps'er fra Joker Bianchi som vi delte ut til de som vi mente fortjente det.

To av de som fortjente det er Dieter Boury og Jos Vanhaute (bildet tatt av Jan Fieuw).
Dette er gutta som i sin tid startet Thorfriends i Belgia. Det er vanskelig å forklare hva disse gutta har greid å få til for Thor Hushovd i Belgia, men jeg skal gjøre et forsøk på å beskrive det med et enkelt eksempel:
I Ieper finnes det en pub. Denne puben har et gigantisk banner av Thor Hushovd på fremsiden av bygget. Dør- og vinduskarmene er malt i den samme grønnfargen som man finner på Sprinttrøya i Tour de France! Inne i puben ligger røyken tett og blander seg med lukten av svette mannfolk og øl. På alle vegger henger det Thor Hushovd artifakter, og veggene er signert av Thor og av hans lagkamerater.

Etter TdF i fjor var det 400 mennesker til stede når Thor, Heinrich Haussler og Brett Lancaster var til stede etter et criteriumsritt i Ieper (som selvfølgelig var gjort mulig av Jos og Dieters utrettelige innsats og gode kontaktnett). Det stod mennesker i puben, i uteserveringen og langt ut i gata, og det lokale politiet var til stede for å sikre seg at det var plass til trafikken forbi puben. De tre herremennene ble for anledningen satt bak baren der de tappet øl til fansen i mange timer!! I henhold til ryktene var Heinrich Haussler siste mann som gikk ut fra puben. Hvor mange som lå igjen etter ham går det også noen rykter om. En hard mann på mange måter der, altså!!

Så ber jeg dere tenke litt:
Hvilke andre norske utøvere kunne fått en slik mottakelse i Norge eller noe annet sted??

Det er faktisk en unik relasjon mellom Flanderne og Thor. De har fått en helt, og Thor har fått venner som er villig til å gjøre alt for ham.
Thor er en flott type som alltid stopper foran sine venner fra Ieper, og de har på sin side tilgang til Cervelo Test Team når de treffes.
Dette er en åpenbar vinn-vinn for begge parter, og rytterne er åpenbart svært glade i sine Flamske fans.
Thor er stor i Norge, men han er større i Flandern!

Neste innlegg: Da vi sykla Flandern!(kommer om noen dager).

Ronde Van Vlanderen

Denne historien startet egentlig med en visjon. Visjonen er å sykle opp Gerardsbergen, svinge inn til høyre opp en bratt bakke med brosteinsunderlag.

Deretter til venstre bort et flatt parti før det stiger bratt opp til høyre. Midt i svingen ser man en menneskemasse. Det lukter øl, svette og stekte grillpølser. Til venstre åpenbarere det seg et lite kapell. Jeg kniper igjen øynene og bruker de siste kreftene jeg har og drar meg opp forbi kapellet. Jeg har akkurat syklet ”De Muur”, eller nærmere bestemt Muur-Kapelmuur.

28 september 2008:
Jeg befinner meg i Varese. Det er søndag og det er Vm i sykling. Om noen timer skal Ballan bli verdensmester. Helen og jeg står i løypa og ser rittet. I løpet av dagen kommer det tre herremenn bort. De representerer Thorfriends fra Ieper i Flandern (sjekk www.thorfriends.be).
De er glade i nordmenn. En øl tar en annen og snart er vi bestekamerater hele gjengen. Vi skryter av hverandres land, og har det gøy. Ballan blir mester, og vi reiser hjem igjen.
To måneder etter kommer en e-post. Var det ikke slik at jeg hadde ytret meg om at jeg gjerne ville sykle Flanderen Rundt? Dersom jeg hadde lyst til det var det et støtteapparat klart til meg, og jeg skulle få bo hjemme hos Dieter. Hvilken unik mulighet! Jeg sa ja.

3 april 2009 Ieper:
Lagmøte med kaptein for Mollenti’s Marc. Vi er hjemme i huset til min utmerkede vert, Dieter Boury.
Planene er klar. Vi kjører ut fra Ieper med sykkel kl. 0600. Vi skal kjøre 35 km nordover og komme inn på løypa etter 20 km i Lichtervelde.
Han er klart bekymret over min fysiske form. Jeg er bekymret for at han sitter og pirker meg i låret og smiler. Det viser seg at jeg har bestått en test.
Marc Ameloot er kaptein for det lokale sykkellaget som har tatt sitt navn etter Eddy Mercxs legendariske lag fra 60 og 70 tallet. Det viser seg å være en artig mix av spennende mennesker som varierer fra å være tidligere Kermeseryttere til lidenskapelige sykkelfans som også liker å sykle. Det er en flott gjeng. Kl 0615 kjører vi fra Ieper i stummende mørke. Vi har med følgebil som buffer mot trafikken bakfra og jeg føler meg skikkelig utrygg.
Visjonen skal materialiseres. Jeg skal kjøre De Ronde!

Hva er De Ronde?
Dersom du kan forestille deg 17 mai, sankthansaften og Holmenkollsøndagen på en gang så er du i ferd med å få et bilde av hva dette sykkelrittet betyr i Flandern. Legg merke til at det betyr mest i Flandern, og ikke i Belgia.
Belgia er et splittet land der Walloniere og Flandere ikke har noe til felles annet enn at de er to regioner av det samme landet. De har ikke samme språk, de har ikke samme interesser og de er dypt mistenksomme overfor hverandre. I alle fall når de spissformulerer.
Likevel er Belgia diplomatiet og samlingens land. En av mine tidligere sjefer sa at dersom det var et land selskapet vårt ikke lyktes pga kulturelle problemer, så sendte han alltid et team med Belgiere for å løse det. Det var ingen som hadde slike gode kulturelle antenner, sa han.

De Ronde er et sykkelritt som kan fremstå som paranoid i sin natur. De første 135 km er det tilnærmet paddeflatt og lettsyklet. Det er aldri kjedelig fordi det er mange små byer, malplasserte trafikkøyer og mange andre interessante måter å prøve å ta livet av en syklist på. Man skal ha øynene med seg når man sykler RVV.
Etter 135 km skifter RVV natur. Fra å være en mild og hyggelig tante, skifter den natur til å bli en sadistisk leirkommandant fra andre verdenskrig. Det er ikke måte på hvor mye galskap RVV er i ferd med å slippe løs på oss.

Det første varselet du får er to brostenspartier. Det siste, Materstrasse er 2,8km med slak motbakke. Det er tungt, det rister og hamrer. Når du kommer ut av et slikt parti og slipper styret, så skyter lyn ut i fingerspissene.
Deretter begynner den første av 16 Hellingen, eller bakker.
Den første, Molenberg er smal og med til dels svært dårlig brosten. Det som gjør at de fleste kommer opp er at den er relativt kort og man er relativt frisk i beina.
Den neste er Wolvenberg, bratt men asfalt hele veien. Oude Kwaremont er lengst med bra brosten og ikke spesielt bratt.


Så begynner alvoret:
De to neste klatringene er Patersberg og Koppenberg. Dette er de to mest brutale stigningene og det er vanligvis her sprekkene oppstår i proffrittet. Sprekkene oppstår helt klart i turrittet også. Sprekker i knær og albuer når de treffer brosteinene, etter at de ikke kommer lenger opp i bakken.

Patersberg er kort men brutalt bratt. Snitt på 13% og maks på 20,3%, og en forsmak på Koppenberg som har en maks på 22%. Det er selvfølgelig på brostein.
Dette er første delmål. Disse to stigningene må bestiges uten å sette bein i bakken. Dersom jeg skal greie målet om å komme meg gjennom RVV uten å sette for i bakken må disse veggene bestiges. Og det er vegger. Det er som å sykle rett inn i en vegg. En vegg med brostein.
Jeg kjører rolig inn i bakken og ønsker en av Mollteni’s lykke til. Han er på sin fjerde gjennomføring og har aldri syklet alle stigningene. Vi gjør det sammen. Vi jobber oss oppover. Har rompa på setet og trykker oppover. Jeg reiser meg opp, og kjenner at bakhjulet glipper. Jeg flytter rompa litt lenger bak. Jeg holder meg nå fast i bukken mens jeg presser beina rundt for harde livet. Patsberg går greitt. Midt i det bratteste partiet i Koppenberg ramler en lang tysker i bakken og blir liggenede å vri seg. Han greier ikke å løse ut av pedalene. Jeg vet ikke hvordan jeg gjør det, men plutselig er jeg forbi ham. På det samme stedet som Cancellara kjørte i filler kjedet, overlever jeg Koppenberg.
Average Joe – Superman 1-0!!

På toppen venter jeg spent på min venn fra Ieper, og han har greidd det. Vi gliser til hverandre i en tverrkulturell forståelse av måloppnåelse. Brødre.

Steenbeekdries er som en nedoverbakke å regne med sine magre 7%, og Taienberg er lang men ikke spesielt vanskelig ettersom brosteinen er veldig bra (de burde snakke med disse entreprenørene slik at de kunne ta seg av resten av brosteinspartiene også).
Neste parti er Eikenberg som er lang (1 km), og nå begynner man å merke at man har kjørt 18 mil. Herfra er det overlevelse som gjelder for undertegnede.
Varentberg er asfalt og føles nå svært tøff selv om den ikke er spesielt bratt.
Leberg og Berendries er grusomt bratt, men heldigvis asfalt.
Valkenberg er en human stigning, men nå er det slutt for meg. Jeg har spist for lite og drukket for lite. Jeg har forstått det, jeg har begynt å tvinge i meg næring. Jeg har 202 km i beina, og det er på tide å dra frem moralen. Den er faktisk ræva, men jeg kommer meg opp.
De syv kilometrene til Tenbosse er gull verdt og jeg er i stand til å kjøre skikkelig opp den og påfølgende Eikenmolen.
Det gjenstår ti kilometer med transport. Ti kilometer til å reflektere over visjonen. På toppen av en lang bakke ligger et lite kapell. Det lukter øl, svette og stekte grillpølser.

Plutselig starter bakken. Muur-Kapelmuur står oppgitt som 475 meter lang, men først skal Gerardsbergen forseres. Den er ikke spesielt bratt, men det er brostein. 500 meter med brostein. Jeg bestemmer meg tidlig for å ikke sykle hardt inn i bakken. Dette skal jeg nyte!

Det svinger krapt til høyre, og Muur-Kapelmuur starter.
For de som så rittet på søndag 5 april, så stakk Stijn Devolder i denne bakken. Han fikk 100 meter avstand på de siste 250 meterne av denne bakken. Det nesten 20% stigning på det bratteste og brostein hele veien. Jeg bryter meg opp på 39-25 utveksling og unngår fallende Belgiere. Det flater litt ut og så er det opp til høyre. Foran meg står en stor folkemengde. Det er røyk i mot. Jeg lukker øynene for å få konsentrere meg om luktene. Pølser, øl og min egen svettelukt. Jeg åpner øynene og til venstre ser jeg kapellet. Jeg kjenner at jeg er sliten og jeg blir emosjonell. Dette er et stort øyeblikk.

Marc Almoot, kapteinen på Molteni's sa: Muur er ikke en "helling", det er et monument for sykling.
Han har rett. Det er et monument i dobbel forstand. Muur-Kapelmuur betyr mer for folket i Flandern enn Eidsvollbygningen betyr for oss her i Norge. Muur-Kapelmuur er et monument.
Rittet er ikke over, men for meg er det mentalt over. Jeg gliser når jeg kjører ned fra De Muur. Jeg har besteget et Mount Everest i Belgia!

Siste stigningen er en formalitet, men Bosberg er en viktig stigning. Ikke veldig bratt, men den kommer etter 230 km. Den er tøff, spesielt når jeg er mentalt ferdig med rittet.
På toppen ser jeg Dag Otto Lauritzen med hjelmkamera. Jeg sier hei, og får ”hei” tilbake. Supert! Jeg gruser Dag Otto Lauritzen i RVV! At han sikkert startet senere enn meg, har liten betydning. Min fantasi lever, og jeg suger på karamellen.

Epilog:
Resten av turen inne er slak utforbakke. Jeg har mistet laget mitt. The Mollteni’s har stoppet og regruppert. Støttemedlemmet fra Norge har ikke fått med seg dette, så når jeg slenger min BMC SLX01 over målstreken så er jeg først over mål. Slår gutta på hjemmebane. Manglende respekt. Bare en ting å gjøre. ”Jeg spanderer første runde, karer”! Den manglende respekten er glemt. Ølet i Belgia er godt. Veldig godt.